Dag 1: Inntrykk

Etter min første dag i Amerika sitter jeg igjen med en del inntrykk jeg føler for å dele.

Biler
Amerikanere liker store biler. Minst 70 % av bilene på veiene er store SUV. Dette har kanskje sammenheng med bensinprisene. Første gang jeg så prisene tenkte jeg at de lå ca på norsk nivå helt til jeg oppdaget prisen er oppgitt per gallon (=3,78 L). Litt billigere altså.

Roadkill
Veiene i USA er lange og rette. Og med jevne mellomrom dukker det opp et dødt dyr i veikanten. Man skulle tro det var mindre vanlig her enn i Norge, men er faktisk motsatt. Mår, pungrotter og ekorn ligger strødd langs veien i en ikke fult så levende tilstand. Og er det egentlig noen som vet det norske ordet for roadkill?

Squirrels
I Norge er ekorn et vanlig skogdyr. I USA er ekorn et usedvanlig vanlig parkdyr. De er overalt, og det er mange av dem. Noe som kan forklare hyppigheten av roadkill i landet. Jeg brukte hele min første dag på å bli facinert hver gang et ekorn sprang over fortauet foran meg.

Squirrels!

De amerikanske forstadene
Det ble sagt om USA før jeg dro at det er akkurat sånn man forestiller seg at det skal være. Det er ikke helt sant. Hagene her kunne godt vært helt vanlige norske hager (det kan ha noe med at jeg er i Minnesota å gjøre), og landskapet kan delvis minne om Frankrike, med store åkre overalt. Husene derimot er akkurat slik jeg hadde sett de for meg etter utallige amerikanske serier.

Liquorstores
Allerede første dagen var jeg innom en liquorstore for å titte. Aldersgrensen for all alkohol er 21 år, men utvalget er det ikke noe å si på. Jeg har hørt (og smakt) mye dårlig om amerkansk øl i Norge, og de fleste med meg er enige om at Bud ikke akkurat holder høy kurs blant ølelskere. Derfor ble jeg gledelig overrakset over hvor stor mikrobryggerikultur (og bryggerier som ikke er mikro, men som smaker sånn) de har her borte. Både i liquorstore og på barene får du kjøpt godt lokal øl med masse humle og god smak. Og, ja, når du kjøper noe på en liquorstore så får du produktet i en brown paper bag. I love it.

Amerikansk mat
To ting fikk jeg vite om Amerika før jeg kom: Porsjonene er store, og derfor er det uhøflig å spise opp maten. Kanskje er jeg i feil stat, men porsjonene jeg har fått hittil har vært helt normale. Maten er veldig god, men min frykt for enorme porsjoner var altså grunnløs. Jeg er usikker på om det da fremdeles er uhøflig å spise opp, men jeg lar for sikkerhets skyld alltid noen munnfuller ligge igjen på tallerkenen. Jeg har også tilgode å få bekreftet at amerikanere skal være så fryktelig store. Nok en gang har jeg kanskje ikke vært på de rette stedene, men flesteparten jeg har oberservert har ikke vårt noe særlig større enn en gjennomsnittsnordmann. Myth busted?

Tilslutt et random bilde fra et kjøpesenter som ikke var verdens største, men som hadde noen hyllemeter med chips (venstre) og brus (høyre):


Og til slutt: Ja, jeg lider av jetlag og la meg kl 2100 lokal tid første dagen. Men jeg klarte fint å sove til 0800 dagen etter, så hemmeligheten med en sunn døgnrytme er kanskje å flytte til et land som går etter din biologiske klokke?

Dag 1: Avreise og adkomst

Så var det dags, om morgenen kl 2. april skulle jeg avsted til USA for å besøke Karoline i Minneapolis og ta en svipptur sammen til New York. Ettersom døgnrytmen min allerede er ødelagt og jeg ville oppleve jetlag valgte jeg å ikke sove, og tuslet ned til flybussen kl 0400.

Jeg endte med en fornuftig reisestrekning fra Værnes til Amsterdam kl 0630 og videre fra Amsterdam til Minneapolis kl 1030. Flyreisen ville tok ca 9 timer, men på grunn av tidsforskjellen på 7 timer landet jeg i USA kl 1230 lokal tid.

Siden jeg ikke har fått skrevet noe om reisen før 4 dager etter adkomst, nevner jeg bare i fleng forskjellige ting som overrasket og gledet meg:

Sikkerhetskontrollen på Værnes var overraskende hyggelig. Som vanlig måtte jeg gå til siden for å bli sjekket manuelt (de påstår at det er tilfeldig, på samme måte som at jeg alltid havner i 4-seteren på toget når jeg bestiller billett fra NSB). Men sikkerhetsvakten var i strålende humør, og jeg kunne ikke unngå å bli smittet av den gode stemningen så tidlig på morgenen. Han beklaget og spøkte og var riktig så trivelig. Bra start på reisen!

På Schiphol, som er en overraskende stor flyplass, måtte jeg gå rett til neste fly for å boarde. Her måtte jeg først gjennom passkontroll (kø!) og deretter en sikkerhetskontroll nummer to (kø!) for å komme på flyet til USA. Sikkerhetskontroll nummer en var tydeligvis ikke bra nok. Litt spørsmål om formålet mitt med reisen og hvem jeg egentlig var før jeg fikk slippe ombord (det var mange på reisen som var interessert i hva jeg studerer, enkelte sikkerhetsfolk testet meg med kjemiske strukturformler).

Flykapteinen var tydeligvis også i strålende humør denne dagen. Han informerte oss om at vi måtte feste sikkerhetsbeltet når "the very expensive and highly sophisticated" lyset lyste. Og at vi måtte gjøre som flykabinpersonalet fortalte oss , fordi "we tried it the other way around, and it didn't work out."

En ting om flymat: Den er fremdeles ikke god. Uansett hva de sier om flymatens utvikling de siste årene. Den er ikke engang stor nok til å gjøre deg mett, noe som er et problem når du ikke har så mye mat med deg på den 9 timer lange reisen. Men den er heller ikke vond, og den hjelper i alle fall litt på sulten. Og hvis man er som meg, så bruker man mesteparten av tiden på flyet til å sove uansett. På flyet kan også få tiden til å gå med å se nye filmer i skjermen på setet foran deg, jeg fikk i alle fall sett Slumdog Millionaire som faktisk var så bra som folk sier den er.

Jeg har hørt mye skummelt om amerikanske grensevakter, og var helt ærlig ganske nervøs for hva som skulle møte meg. Jeg hadde pass og utfylte skjema, så alt skulle i teorien være på det rene. Jeg kastet til og med 6 ruter melkesjokolade i frykt for at det skulle bli definert som mat av tollvakta (i ettertid har jeg funnet ut at du kan krysse av at du har med mat, og informere om at det er sjokolade, så er det greit). Men også her ble jeg positivt overrasket over hvor hyggelige folk var med meg, og jeg følte nesten jeg slapp litt for lett inn i USA. Et par fingeravtrykk og en kjapp runde om hva jeg skulle i landet og hvor lenge jeg skulle være der (samt en liten formaning om å jobbe hardt på skolen når jeg svarte unnvikende på om jeg hadde gode karakterer) så var jeg inne.

Etter å ha plukket opp bagasjen, som hadde klart seg bra, gikk jeg ut i adkomsthallen, og ble plukket opp av Karo. Et gledelig gjensyn!

Etter å ha skrevet såpass langt om turen uten å egentlig ha skrevet noe om USA er det bare å glede seg til kommende innlegg! Forhåpentligvis med litt flere bilder også.

Blog opprettet!

Jeg har alltid lurt på om jeg skal begynne å blogge, men har aldri fått meg til å gjøre det. Først og fremst fordi jeg er usikker på om verden er interessert i alt som foregår i hodet mitt, dernest fordi jeg ikke har hatt så mye spennende å skrive om.

Men skjebnen ville ha det til at jeg plutselig havnet i USA påsken 2009, så nå har jeg en unnskyldning for å starte min helt egen blogg. Hurra!

Edit: Jeg er litt på etterskudd med innlegg, men har allerede kladdet et par fra mine første dager, de blir plutelig publisert.