Dag 1: Avreise og adkomst

Så var det dags, om morgenen kl 2. april skulle jeg avsted til USA for å besøke Karoline i Minneapolis og ta en svipptur sammen til New York. Ettersom døgnrytmen min allerede er ødelagt og jeg ville oppleve jetlag valgte jeg å ikke sove, og tuslet ned til flybussen kl 0400.

Jeg endte med en fornuftig reisestrekning fra Værnes til Amsterdam kl 0630 og videre fra Amsterdam til Minneapolis kl 1030. Flyreisen ville tok ca 9 timer, men på grunn av tidsforskjellen på 7 timer landet jeg i USA kl 1230 lokal tid.

Siden jeg ikke har fått skrevet noe om reisen før 4 dager etter adkomst, nevner jeg bare i fleng forskjellige ting som overrasket og gledet meg:

Sikkerhetskontrollen på Værnes var overraskende hyggelig. Som vanlig måtte jeg gå til siden for å bli sjekket manuelt (de påstår at det er tilfeldig, på samme måte som at jeg alltid havner i 4-seteren på toget når jeg bestiller billett fra NSB). Men sikkerhetsvakten var i strålende humør, og jeg kunne ikke unngå å bli smittet av den gode stemningen så tidlig på morgenen. Han beklaget og spøkte og var riktig så trivelig. Bra start på reisen!

På Schiphol, som er en overraskende stor flyplass, måtte jeg gå rett til neste fly for å boarde. Her måtte jeg først gjennom passkontroll (kø!) og deretter en sikkerhetskontroll nummer to (kø!) for å komme på flyet til USA. Sikkerhetskontroll nummer en var tydeligvis ikke bra nok. Litt spørsmål om formålet mitt med reisen og hvem jeg egentlig var før jeg fikk slippe ombord (det var mange på reisen som var interessert i hva jeg studerer, enkelte sikkerhetsfolk testet meg med kjemiske strukturformler).

Flykapteinen var tydeligvis også i strålende humør denne dagen. Han informerte oss om at vi måtte feste sikkerhetsbeltet når "the very expensive and highly sophisticated" lyset lyste. Og at vi måtte gjøre som flykabinpersonalet fortalte oss , fordi "we tried it the other way around, and it didn't work out."

En ting om flymat: Den er fremdeles ikke god. Uansett hva de sier om flymatens utvikling de siste årene. Den er ikke engang stor nok til å gjøre deg mett, noe som er et problem når du ikke har så mye mat med deg på den 9 timer lange reisen. Men den er heller ikke vond, og den hjelper i alle fall litt på sulten. Og hvis man er som meg, så bruker man mesteparten av tiden på flyet til å sove uansett. På flyet kan også få tiden til å gå med å se nye filmer i skjermen på setet foran deg, jeg fikk i alle fall sett Slumdog Millionaire som faktisk var så bra som folk sier den er.

Jeg har hørt mye skummelt om amerikanske grensevakter, og var helt ærlig ganske nervøs for hva som skulle møte meg. Jeg hadde pass og utfylte skjema, så alt skulle i teorien være på det rene. Jeg kastet til og med 6 ruter melkesjokolade i frykt for at det skulle bli definert som mat av tollvakta (i ettertid har jeg funnet ut at du kan krysse av at du har med mat, og informere om at det er sjokolade, så er det greit). Men også her ble jeg positivt overrasket over hvor hyggelige folk var med meg, og jeg følte nesten jeg slapp litt for lett inn i USA. Et par fingeravtrykk og en kjapp runde om hva jeg skulle i landet og hvor lenge jeg skulle være der (samt en liten formaning om å jobbe hardt på skolen når jeg svarte unnvikende på om jeg hadde gode karakterer) så var jeg inne.

Etter å ha plukket opp bagasjen, som hadde klart seg bra, gikk jeg ut i adkomsthallen, og ble plukket opp av Karo. Et gledelig gjensyn!

Etter å ha skrevet såpass langt om turen uten å egentlig ha skrevet noe om USA er det bare å glede seg til kommende innlegg! Forhåpentligvis med litt flere bilder også.